Gå til innholdet
Norsk | English
 

Fikk pangstart på karrieren

Publisert av Mie Inchley

- Det viktigste er å få frem det du har lyst til å formidle. Det er rådet sopran Hamida Kristoffersen (27) vil gi årets deltakere.
Hun var finalist i Dronning Sonja Internasjonale Musikkonkurranse i 2013, og vant både prisen for beste framføring av norsk musikk, og Ingrid Bjoners Stipend, som tildeles beste norske deltaker.

Karrieren hennes fikk også en pangstart, da hun i kjølvannet av konkurransen ble invitert til å være praktikant ved Internasjonale Opera Studio i Zürich. I høst skal hun opptre i rollen som Michaëla i Den Norske Operaens oppsetning av Carmen.

Hamida var fortsatt masterstudent ved Musikkonservatoriet i Tromsø da hun oversteg sine egne forventninger ved å komme helt fram til finalen i den prestisjefylte sangkonkurransen.

- Bare det å komme videre var så artig, sier Hamida. Jeg hadde ikke regnet med det, så det var veldig gøy! Å få synge i Operaen, på den store scenen sammen med orkestret, var ganske spesielt.

Flere priser

Da hun også vant Premio Verdi i Oslo, og kom til semifinalen i Belvedere Sangkonkurranse i Amsterdan samme sommer, var gleden stor.

- Jeg ble helt satt ut! Tanken var at det skulle være en god erfaring å delta. Jeg hadde ikke forventninger om hverken det ene eller det andre.

Hvilket råd vil du gi årets deltakere?

-  Det viktigste er å få frem det man har lyst til å formidle. Ikke tenk på å bevise noe. Se på konkurransen som en minikonsert, en mulighet til å presentere deg selv som kunstner heller enn en sangmaskin. Det finnes alltid folk i juryen med forskjellige kriterier. Det er jo kunst, og folk har forskjellig smak.

Dette kunstneriske fokuset fungerte for Hamida. Hennes utførelse av Ave Maria av Fartein Valen sikret henne prisen for best framføring av norsk musikk, og hun ble også tildelt Ingrid Bjoners Stipend, som beste norske deltaker.

Uventede muligheter

Før konkurransen var hun ukjent i Oslo, men prisene fikk henne oppmerksomhet i hovedstaden.

- Samme kveld som semifinalen ringte agenten min og fortalte at jeg var invitert til å synge med Oslo Filharmonien. Det var en konsert med utelukkende norsk musikk i forbindelse med Grunnlovsjubileet, forteller Hamida.

Hun fikk også en invitasjon til å synge med Kringkastingsorkestret under Aftenpostens Nyttårskonsert i Oslo Konserthus. Arrangementet er kjent som en plattform for unge talenter.

Men det var spesielt én i juryen som falt for Hamidas lyriske stemme.

- På mottakelsen etter finalen ble jeg invitert til å være praktikant ved operahuset i Zürich av Sophie de Lint (juryleder og direktør i Opernhaus Zürich). Da hun delte ut prisen til meg på hovedscenen hvisket hun i øret at jeg var en fantastisk artist og hadde en stor framtid. Det var helt spesielt. 
- Nå får jeg synge med store navn som Diana Damrau og Lucio Gallo, og får jobbe med fantastiske dirigenter som Fabio Luisi (sjefdirigent Filharmonia Zürich). Zürich er hjertet av Europa på mange måter. Bare det å få se hvordan disse folkene jobber er helt fantastisk. Jeg ville ikke hatt denne muligheten uten Dronning Sonja Internasjonale Musikkonkurranse.

En rørende historie

Når det gjelder hennes egen smak for operarepertoaret er det de store klassikere, som Madama Butterfly og La Boheme, som rører. Vi spurte om hennes anbefalinger for de som er helt ny til opera.

- Da opera var nytt for meg ble jeg matet med Mozart, noe som for meg fungerte dårlig. Stykkene hadde for innviklede historier, og jeg likte ikke at de repeterte samme teksten om og om igjen. Jeg trengte Puccini for å forelske meg i opera. Stykkene hans var mer direkte, og historiene var lettere å følge med på. De ligner kanskje litt mer på film, noe som er lettere å forstå for vår generasjon.

For Hamida er en tydelig fortelling viktig. - Det er mange regissører i dag som prøver å gjøre opera særere enn det egentlig er. Det er ikke så rett frem lenger. Moderne oppsetninger vrir på ting slik at handlingen ofte blir mindre forståelig, og dermed er det vanskeligere å berøre som utøver, og å bli berørt som publikum.

Denne tendensen gjør at opera kan oppleves som vanskelig for mange, men det trenger ikke å være så komplisert. Igjen så handler dette om smak.

- Man kan få mye forskjellig ut av opera. Man får oppleve store følelser om død og kjærlighet, og samtidig kan det være artig og morsomt. Selv om jeg elsker det som er tragisk og rørende, er det ikke alle som har lyst til å gråte under en forestilling. Det er fint med ting man blir glad av å se på også!